KNM SKREIs som del av den
militære forsvarshistorien
Etter 2. verdenskrig stod Norge overfor spørsmålet
om hvilken type sjøforsvar man skulle satse på for
fremtiden, et invasjonsforsvar bestående av et stort
antall mindre kystfartøyer, eller færre større, havgående enheter.
De gamle jagerne fra krigen kunne erstattes av moderniserte amerikanske jagere, noe som ville kreve store personellressurser og videre teknologiutvikling. Flere mindre fartøyer syntes imidlertid å være mer effektivt i forsvaret av vår mer enn 2000 n mil lange, værharde kyst, og blant annet derfor ble denne løsningen foreslått i St.prp. Nr. 25 for 1960.
Et tilhørende nybyggingsprogram ble så vedtatt av Stortinget. En hadde allerede et par år tidligere bestemt at MTB-ene fra krigens dager (D-klassen og ELCO-klassen), samt RAPP-klassen, som det var bygget 6 stk. av hos A/S Westermoen båtbyggeri i Mandal tidlig på 50-tallet, skulle erstattes av 12 MTBer av den nye NASTY-klassen.
I Flåteplanen av 1960 ble det bestemt at man skulle bygge ytterligere 8 NASTY’er, slik at MTB-flåten dermed ville bestå av totalt 20 fartøyer av det som Marinen kalte TJELD-klassen (etter den første båten).
TJELD-klassen skulle vise seg å være en ypperlig torpedobåt, med store driftsøkonomiske besparelser sammenlignet med de eldre bensindrevne båtene. Fartøyet var av førsteklasses konstruksjon, hurtig, robustbygget skrog i tre og slagkraftig bestykket med 4 torpedoer i rør på dekk,1 stk. 20mm luftvernkanon forut og 1 stk. 40mm kanon akterut. Med sine 80 fot var båten av en hendig størrelse for taktiske operasjoner i kystfarvann.
Dieseldriften gjorde at man hadde fleksibilitet og kunne bunkre ”over alt” på norskekysten. Klassen ble kjent for å være blant verdens raskeste marinefartøyer, og ble etter hvert innkjøpt av både den amerikanske (12stk.), den tyske (2stk.) og den greske marinen (6stk.).
Som nevnt, prioriterte flåteplanen av 1960 kystforsvaret, og antallet MTBer ble satt til 20. Grunnen til at man ikke gikk for flere var at torpedobåter alene ikke kan levere den ildkraft som trengs i alle situasjoner.
Mot en invasjonsflåte vil det og være behov for artilleri av noe størrelse, som en TJELD-klasse ikke ville kunnet bære.
A/S Westermoen båtbyggeri (senere A/S Westermoen Hydrofoil i Mandal)
designet og bygget derfor også STORM-klassen (6stk., 14 stk. ved A/S Bergens Mekaniske Verksteder, Laksevåg) en stålbåt på 120 fot, 138 tonn deplasement,
med en 75mm helautomatisk kanon forut og en 40 mm luftvernkanon akterut. Båten var drevet av 2 stk. Maybach dieselmotorer, hver på 3 600 hk, som ga en marsjfart på 30 knop. Flåteplanen omfattet 20 stk. av STORM-klassen.
De 40 fartøyene av TJELD -og STORM-klassene dannet ryggraden i det mobile kystforsvaret og ble etter hvert kalt torpedo/kanonbåt (TKB)-våpenet. STORM- klassen skulle engasjere mål som mest hensiktsmessig kunne ødelegges med kanonild, og de skulle dekke TJELD-klassen under torpedoangrep mot de store målene.
På midten av 70-tallet ble TJELD-klassen etter hvert utfaset og erstattet med SNØGG-klasse Torpedo-båter (6 stk.) som også bar 4 stk. Penguin sjømålsraketter. SNØGG-klassen hadde identisk skrog med STORM-klassen, og også disse båtene ble bygget ved Båtservice verft i Mandal.
Senere fulgte HAUK-klassen, også den basert på STORM-skroget, bestykket med PENGUIN’er og torpedoer, som erstattet SNØGG-fartøyene. HAUK-ene ble bygget ved Westamarin i Mandal og Alta. Frem mot år 2000 var epoken med de «tradisjonelle» MTB/TKB’ene over, og STORM-klasse skroget ble erstattet med SKJOLD – klassen, benevnt som kystkorvett, gassturbindrevet, med et «surface effect system» (SES)-type skrog, der fartøyet løftes på en luftpute for å gi økt fart under fremdrift. De 6 SKJOLD-fartøyene som Marinen benytter i dag er alle bygget ved UMOE-verftet i Mandal.
TKB-våpenet ble etter hvert «omdøpt» til Missil/Torpedobåt (MTB)-våpenet. Fartøyene er organisert i skvadroner på 4 til 6 (periodevis 8) båter, under kommando av en skvadronssjef som også var skipssjef på eget fartøy.
Skvadronene er inndelt i 2 divisjoner, 1. og 2. divisjon, der skvadronssjefen også er Sj 1. div og skvadronens nestkommanderende er Sj 2. div. I tråd med en NATO-avtale benytter UK skvadrons-nummere fra1 til10, Danmark 11 til 20, Norge 20 til 30 og Tyskland 31 til 40. Siden 1958 har Norge hatt 21., 22., 23., 24., 25. og 26. skvadron, avhengig av antallet seilende fartøyer.
Skvadronene har siden 1960/61 operert ut fra Marinens hovedbase, Håkonsvern, i Bergen, bortsett fra en periode der 22 skvadron var stasjonert i Olavsvern, Tromsø. Med sin 20 manns besetning er MTB’en en viktig brikke i invasjonsforsvaret, og med sin fart, fleksibilitet og besetningens farvannskjennskap er den svært effektiv når det gjelder suverenitetshevdelse og kontroll i sjøterritoriet. MTB-ene var/er til stede over alt på kysten, fra Halden til Kirkenes, fra innerst i fjordene til ytterste holme og blir ofte kalt for Marinens «arbeidshest».
Nest etter invasjonsforsvar er assistanse til sivilsamfunnet en prioritert
oppgave for Marinen. Fartøyene har høy beredskap og var tidligere, særlig før
den utbyggingen av helikopter -og sjøredningstjenesten som har funnet sted de siste tiårene, ofte de første på stedet, enten det gjaldt søk- og redningsoperasjoner, brannslukking i de ytterste fiskeværene, syketransport, evakueringer etter naturskader som ras,skred o.l. En kan med sikkerhet si at dette skapte en egen trygghet blant kystbefolkningen og mange er det som har sendt KNM en takknemlig tanke når de hørte brølet fra Deltic- eller Maybach-motorer fra leia langs kysten.
Siden 1990-tallet har Forsvaret gjennomgått en gradvis nedbygging, med kraftig reduksjon av Marinens beredskap og antallet seilende fartøyer. De usikre tidene vi i dag opplever har imidlertid medført en større prioritering av Langtidsplanen (LTP) for Forsvaret generelt og Sjøforsvaret spesielt, så da er det bare å håpe at dette gir seg utslag i en høyere beredskap og flere hurtiggående fartøyer opp vår langstrakte kyst.